Borderline redonkulous

Haakei, jeg har vurdert og kommet frem til at aa skulle skrive utelukkende paa engelsk ikke noedvendigvis har noe for seg. Hvorvidt det aa skrive "blogg" har noe for seg i utgangspunktet kan man jo ogsaa lure paa, men det er en annen diskusjon. 

I dag har jeg lyst til aa fortelle dere om hvorfor jeg synes det virker som om laanekassen with affiliates er ute etter aa stikke kjepper i hjulene paa meg.
For aa ta det fra begynnelsen: naar man soeker laan til hoeyere utdanning maa man sende inn en kopi av vitnemaal til laanekassen, samt noedvendig dokumentasjon paa opptak dersom man har soekt linjer ikke innebefattet av samordna opptak. Da jeg begynner paa ett universitet i Ungarn er jeg blandt dem som maa gjoere dette. Jeg startet soeknadsprossesen i begynnelsen av maaneden juni, fordi jeg ble opplyst om opp i mot aatte ukers behandlingstid. Paa dette tidspunktet kunne jeg sende inn all noedvendig informasjon, inkludert bevis paa opptak, utenom vitnemaal. Hvorfor var jeg ikke i besittelse av vitnemaal paa dette tidspunktet? Jo, fordi: i loepet av det siste aaret har jeg som privatist tatt opp flere realfag. Dersom man tar fag som privatist i ett annet fylke enn der hvor man gikk ut fra videregaaende faar man utstedt det man kaller ett kompetansebevis. Kompetansebeviset, som inneholder informasjon om hvilke fag og karakterer man har oppnaad i disse, kan deretter legges frem for aa faa nevnte fag med karakterer paafoert vitnemaalet. Da jeg gikk ut fra videregaande i Trondheim betyr dette at jeg var noedt til aa sende kompetansebeviset til skolen i Trondheim med ett foelgebrev, for deretter aa vente spent paa aa faa ett rykende ferskt vitnemaal i postkassen ikke lenge etter. 

Dette er i seg selv helt O.K. Man kan spoerre seg selv hvorfor det ikke finnes ett nasjonalt digitalt register hvor alt blir plottet inn med en gang, i stedet for den papirmoella vi har naa, men det er vel aa vaere vanskelig. Problemet oppstod naar jeg to uker etter siste eksamen, altsaa i ca. slutten av juni, fremdeles ikke hadde mottatt noe kompetansebevis. Jeg kontaktet fylkeskontoret og fikk opplyst om at alle kompetansebevis var postlagt noen dager tidligere, og at jeg bare maatte vente. Betrygget tenkte jeg ikke mer over dette. Mistake numero uno. 

En stund ut i juli begynner jeg likevel aa faa bange anelser. Jeg ringer fylkeshuset igjen og faar spesifikt opplyst at mitt kompetansebevis er postlagt. Flere lignende samtaler finner sted i loepet av noen uker i overgangen juni/juli. Den 11. juni lar jeg telefonen ligge i fred, og moeter opp paa fylkeshuset in persona. Der faar jeg greie paa at samtlige som jobber ved eksamenskontoret er gaatt ut i ferie, og at foerste mann tilbake er paa jobb igjen den 1. august. "wat". 

Med inget kompetansebevis i postkassen og ingen med myndighet til aa utstede ett til meg paa nytt er jeg noedt til aa vente. Jeg forstaar fullstendg at brevet sannsynligvis har forsvunnet i posten og at eksamenskontoret ikke har noe direkte ansvar for dette, men hvor molbo maa man vaere for aa avvikle ferien paa en slik maate? Sommeren, spesifikt juni og juli maaned er hoeysesong for utstedelse av vitnemaal og kompetansebevis. Hvordan kan man la noe slikt skje? 
Resepsjonisten og en annen person ved fylkeshuset utviste for oevrig en hoey grad av profesjonalitet og serviceinnstilling da de proevde aa assistere meg, men var ute av stand til aa bidra paa noe konkret vis. Resepsjonisten kunne ogsaa fortelle om at det fantes flere andre som hadde stoett paa samme problem som meg selv, og at ikke heller hun kunne forstaa hvordan ferieavvikling kunne bli haandtert paa denne maaten. 

En annen irriterende side ved dette var hvordan det hele tiden ble implisert fra det offentliges side at dette var noe jeg var skyld i selv, og at de ikke kunne lastes for noe som helst. Dette gikk foerst og fremst ut paa at jeg burde ha tatt kontakt direkte foer eksamenskontoret gikk ut i ferie og at jeg kanskje hadde rotet bort dokumentet etter aa ha mottatt det. For det foerste: jeg hadde telefonkontakt med fylkeshuset en til to ganger i uken foer jeg til slutt moette opp personlig. Hadde det ikke vaert for at ble forsikret om at alt var i skjoenneste orden over telefon ville jeg naturligvis ha banket paa doeren deres tidligere. For det andre: jeg har det siste aaret delt addresse med min far, som mottar mye jobbrelatert post til samme addresse. Ta mitt ord for det naar jeg sier at vi (les: min far) har staalkontroll paa hva som dumper ned i postkassen vaar. 
En annen tilnaermingsmaate til problemet enn "ain't got nothing to do with it" hadde blitt satt pris paa fra kontoret som til slutt, tross alt, var ansvarlig for aa rette opp i det. 

Spol frem til foerste August, og eksamenskontoret aapner igjen sine doerer etter sommerens totale shutdown. Jeg tropper opp i det doerene aapner, og blir moett av ett hyggelig ansikt i skranken som henviser til en person ikledd ett mindre hyggelig ett. Det er denne personen som skal gjoere meg den enorme tjenesten aa bruke sin myndighet til aa utstede ett nytt kompetansebevis. Men ikke foer jeg svarer riktig paa tre gaater: Har du vaert privatist naa i vaar? Du har faatt det i posten. Tok du eksamenene her i fylket? Du maa gaa til skolen du gikk ut fra. Aaja, du gikk ikke ut fra vgs her i fylket? 
Igjen, jeg forstaar at disse spoersmaalene maa stilles, men, igjen, det handler om holdning. For meg opplevdes det som om saksbehandleren aller helst ville henvise meg til noen andre, for aa unngaa aa gjoere arbeidet selv. Serviceinnstilling much? Det skal dog sies, kombinasjonen av aa vaere foerste dagen tilbake paa jobb, pre-morning coffe situation og min projeksjon av alle daarlige erfaringer med det offentlige over paa denne personen kan ha bidratt til aa forstyrre mitt helhetsbilde av hvordan samtalen, og i hvilken tone, egentlig foregikk. Naar disse screening-spoersmaalene er unnagjort gaar det relativt radig, og jeg har endelig kompetansebeviset i hende.

Knappe ti minutter senere har jeg postet kompetansebeviset med foelgebrev. Selv om akkurat denne prossessen gikk relativt smertefritt for seg maa jeg faa lov til aa klage paa hvor latterlig utdatert det er aa maatte sende ett kompetansebevis over halve landet via snail-mail, og faa det returnert paa samme vis i form av ett vitnemaal. Det finnes sikkert noen hipstere som setter pris paa retro-feelen ved hele greia, men vi lever da faktisk i 2011. Vi har hatt epost i over to tiaar naa (og fax, maa nevnes, enda lenger). 

Den 8. august mottar jeg det oppdaterte vitnemaalet og sender det inn elektronisk til laanekassen (her er det altsaa plutselig greit med digitalisering.. Sukk). Den 8. august starter altsaa behandlingen av min soeknad om stoette, som er beregnet til aa ta seks til aatte uker. En gledelig overraskelse kom i form av at allerede den 26. august var min soeknad ferdigbehandlet, og klar til oversendelse til altinn, som tar for seg den elektroniske signeringen av gjeldsbrev. Den 30. august mottar altinn gjeldsbrevet fra laanekassen, og jeg logger inn for aa signere. Innlogget trykker jeg paa brevet for aa signere, og faar kontant beskjed om at jeg ikke har logget inn med tilstrekkelig hoey nok sikkerthetsklarering, og derfor ikke kan signere gjeldsbrevet. Jeg logget inn via MinId som krever 1) personnummer, 2) hemmelig, 8-tegns blandingspassord samt 3) bekreftelses-pin sendt via sms til mitt registrerte telefonnummer. Ved aa logge inn paa denne maaten kan jeg forvalte alt jeg har paa mine bankkonti (uten at jeg skal paastaa at det er saa mye..), soeke om laan, bytte adresse, navn og stort sett alt annet man kan tenke seg. Men signere gjeldsbrev, som man maa igjennom en lang om omstendelig soeknadsprossess for aa i det hele tatt motta, det kan man ikke. 

Saa, hvordan maa man da logge inn for aa faa gjort dette? Jo, via noe saa snedig som noe man kaller "buypass". Jeg trodde foerst at dette var ett litt snedig pun paa ordet "bypass", som betyr aa forbigaa, men det viste at man faktisk maa kjoepe ("buy") noe for aa faa tilgang paa denne innloggingsmetoden. Det man maa kjoepe er enn kortleser man kobler til pcen vi USB, samt ett kort aa plugge i kortleseren (duh..)., til den nette sum av kr 479. Dette utstyret sendes saa til folkeregistrert addresse vanligvis innen én uke. Problemet er at jeg ikke befinner meg paa folkeregisrert addresse. Jeg er i Ungarn. Det er her jeg bor naa. Det er her jeg skal studere. Undervisningen begynner straks. 
Men, O.K., maa man saa maa man. Bare ett (enda ett, altsaa) problem. Visakortet mitt er avmagnetisert, noe det ble kort tid etter at jeg ankom Budapest. Nytt kort er bestilt, men det tar tid aa sende ett kort til ett annet land enn det er blitt utstedt i. Derfor faar jeg heller ikke bestilt kort og kortleser for aa signere gjeldsbrevet (for aa motta penger) foer jeg faar ett kort aa betale med. Jeg tror at jeg med trygghet kan si at om jeg i tillegg var blakk, ville jeg ha gjort Joseph Heller stolt. Sort of. 

Men, tross alt, det ordner seg. Min mor er en stor fan av aa si dette, meg selv likesaa. Det jeg dog groesser ved tanken paa er hvordan det ville ha vaert aa vaere i denne situasjonen om jeg var mindre heldig enn jeg er. Naar man studerer i utlandet betaler man som regel skolepenger. Dette er ofte betydelige summer som maa betales innen gitte frister. Koblet med utgiftene ved aa bo i og aa flytte til utlandet kan det aa ikke motta stoetten fra staten medfoere store problemer, i verste at man mister skoleplassen. Jeg har jobbet i hele sommer, og kan leve av loennen derfra, men denne er langt i fra nok til aa dekke skolepenger, husleie/depositum, skolemateriell og lignende. Takket vaere gode og ressurssterke venner og foreldre lider jeg saa absolutt ingen noed, bortsett fra det rent psykiske marerittet det er aa ikke ha alt i orden. 
Jeg har ingen problemer med aa tro at andre enn meg kan havne i denne "uloekka", og at ikke alle disse noedvendigvis er like heldige. 

Tre ukers kortere behandlingstid (les: bedre rutiner ved eksamenskontoret) er en verden av forskjell i ett slikt tilfelle.

First impressions: part I

So, yea. I guess this is it. Since the start of september last year I've been working towards a goal, a goal which I'm about to complete. At the time of writing I am sitting in my 3rd floor, white-walled, two-bedroom, rented apartment in Budapest, about to start my first year in medical school.

Of course, this one goal is merely the first in a series of many that will become increasingly harder to complete. I feel confident, but I refuse to let my guard down. Not before it's even started, anyway.. I digress. I mean for this to be about my very first impressions of living in Budapest, and I'll try to stick with that for the rest of the post.

Our plane landed on saturday the 20th at about 2PM, and I immediately realized that the word summer has a different meaning down here. It was hot. In fact, it is hot right now, and it is going to be this way for quite a while yet.
Upon retrieving our baggage I felt the urge to use the restroom. The handling of my overfilled bags were somewhat clumsy, so I almost knocked over a woman who was in my way. I promptly asked her "oi, beklager, går det bra?". She looked at me funnily and moved along((edit: LOL, only upon proofreading did I notice the accidental double entendre. Oh well). Apparently they don't speak norwegian all that well in Hungary. Who knew?

We took a taxi from the airport to our hotel, which wasn't entirely unproblematic, but I won't go into detail. It seems everything is just a little more inconvenient down here, compared to Norway. Imagine going back to using Windows Vista after getting used to W7.

I initially planned for a trip to Ikea saturday evening, but we were both tired, and I was also a bit hungover from last nights festivities (even though I went to bed at like nine..), so we just went for a bite instead.

Come sunday, we checked out of the hotel and went to ikea. After spending an hour and a half and ending up only purchasing towels, we spent a few more hours looking at stuff at a shopping center at Ors Vezer Ter.(or something..) since our apartment wasn't ready until 4PM.
When 3PM arrived, we couldn't figure out what to do to entertain ourselves anymore, but we thought it was too early to get a taxi already, so we procrastinated for about half an hour. Getting a taxi, turns out, wasn't as easy as we thought it would be. We spent about an hour trying to get one before giving up, and getting on a trolley we had noe idea where went. It seemed to be going in the right direction, anyway. After a little while the trolley turned in a direction we knew was wrong, so we got off and started walking. We walked for around fifteen minutes in what we figured must be the general direction of our hotel, before finally getting a taxi. Cue five-minute ride that probably saved us >45 minutes of walking.
So, we spent about 7-8minutes getting to ikea, and a little over two hours getting back to our hotel.

The hotel receptionist ordered a taxi for us, specifically asking for a car with a big trunk to fit all our luggage. No surprise when the car that showed up barely even HAD a trunk. Oh well, I was pretty much too tired to care at this point.

We were welcomed into our new apartment by the owners, and they gave us an amazing tour as well as thorough instructions on how everything worked. This was actually really great, as a lot of things they could tell us were far from intuitive.
Also, the apartment is pretty amazing, if I must say so myself.. All appliances (except dishwasher, meh), and overall very well equipped and furnished. I chose to rent from a norwegian owner, pretty much just because it's easier that way (read: we speak the same language).

On monday we made another trip to ikea, this time by metro, and were able to make it back home in a reasonable amount of time. My visa card stopped working while at ikea, so I have ordered a new one from back home, which my father will have to send to me in the mail.. Heres hoping it will make it down here. Not sure if I completely trust the Hungarian postal system..
Tuesday we visited Westend City Centre, a shopping centre just north of where we live. I bought an iPad which I am using to compose this post. I was torn between getting a computer and an iPad, but in the end I went for the iPad because 1) it's cheaper, and I don't have all that much money right now due to fluctuations in the dollar currency(seriously), and 2) I don't want a computer with a hungarian keyboard. Looks like I will have to order one online when I get the money.

I cba to write any more right now. Stay tuned for part II.

Inevitability

There comes a time in every young mans life when the inevitable question arises: how do I pack my French press so that it will survive a trip by plane without shattering?

For the sake of all men, I took it upon me to explore how this possibly disastrous turn of events could be avoided. Unsurprisingly, it turns out duct tape will once again save the day. Heres how:



Step 1:
First, wrap some kind of cloth around the piston-rod. I used a scarf. I then proceeded to stuff all of it into a heavy-wool sock. Note: unscrew the filter and put it in the bottom of the pot before doing anything else.

Once this is done, insert the sock-clad piston into the pot. The idea is for it to be a tight fit, so that the structure is supported from within. Granted, there isn't much give in glass, but somehow it feels sturdier (and you are also not wasting any space!).

Step 2:
This is where it gets exciting!

First of all, secure the lid by pulling the second woolen sock down over it. Fasten the sock to the pot by using sparse amounts of duct tape(it lives nasty glue-marks that are hard to wash of).

Now, fixate a shoe to the sock/pot-construction using liberal lenghts of duct tape. Make sure the shoe fits the pot well. A well-fitting shoe will fit snugly to the pot. A good idea would be to make sure each of the pots' legs is supported within the heel cap of the shoe.

For this I recommend shoes made out of cloth with rubber soles.

Step 3:
Fixate the second shoe to the pot using the method described in step two. I would recommend that you place this shoe directly opposite to the other.

Again, use liberal amounts of duct tape. If the heel caps of the shoes touch at the base of the pot, you are on the right track.

Step 4:
Using the method described in step #2, fixate a second pair of shoes to the pot.

It is of some importance that the shoes match somewhat in type, materials and size to avoid obvious structural weaknesses.


Your finished, travel-ready french press should look something like this upon completed assembly:

Bottom-view:

In other words: welcome to my new blog.